Lær › Foreldre › Slik lærer barna matte

For foreldre

Slik lærer barna matte på barneskolen i dag

Ser matteboka til barnet ditt helt annerledes ut enn den du selv hadde, er du i godt selskap. I dag skal barna forstå hvorfor en metode virker før de øver på den. Derfor ser du klosser, perler, tegninger og tallinjer i boka, og kanskje ord du ikke kjenner igjen, som tierovergang og veksling. Denne guiden går gjennom det barnet ditt mest sannsynlig møter, omtrent i den rekkefølgen det kommer. Læreplanen er den samme i hele landet, men den sier ikke hvilken metode barna skal bruke. Hver skole velger læreverk og legger opp undervisningen selv, så det kan være forskjeller fra klasse til klasse.

Hva læreplanen legger vekt på

Matematikken på barneskolen følger læreplanen i matematikk for 1.–10. trinn. Fra 1. august 2026 gjelder en revidert utgave. Noen tanker går igjen i hele planen:

• Strategiene teller mer enn svaret. Under kjerneelementet utforsking og problemløsing står det: «Elevene skal legge mer vekt på strategiene og framgangsmåtene enn på løsningene.» Barna skal prøve seg fram, se etter mønstre og finne mer enn én vei til målet.
• Vis det på flere måter. Et annet kjerneelement er representasjon og kommunikasjon. Barna skal kunne vise det samme tallet med konkreter, en tegning, ord og symboler, og forklare hvordan de tenkte. Derfor hører du ofte læreren spørre: «Hvordan fant du ut det?»
• Regneferdighetene skal sitte. Fra høsten 2026 legger læreplanen mer vekt på regneferdigheter, særlig på de laveste trinnene. For 1.–4. trinn nevner den «automatisering av addisjon og subtraksjon i lave tallområder», og etter hvert av multiplikasjon. På 5.–7. trinn gjelder det multiplikasjon og divisjon. Barna skal altså først forstå og så øve, helt til svarene sitter uten at de trenger å telle.
• Likhetstegnet betyr «har samme verdi». Det er ikke et tegn for «nå kommer svaret». 3 + 4 = 2 + 5 er riktig, fordi begge sidene er 7.

Fra konkreter til tegning til tall

Nesten alt nytt begynner med noe barna kan ta på. Lærerne snakker ofte om tre steg: først konkreter (ting barna flytter på), så tegning (prikker, streker og tallinjer) og til slutt symboler, altså tall og regnetegn alene, som 34 + 25 = 59. Utdanningsdirektoratets forklaringer til læreplanen nevner mange slike konkreter:

• Tierstaver og centikuber: en kube er en ener, og en stav med ti kuber er en tier. Med dem ser barna hva posisjonssystemet betyr: 3-tallet i 34 er 3 tiere, ikke 3 enere.
• Cuisenairestaver: staver i ti lengder og farger, én for hvert tall fra 1 til 10. Legger barnet 7-staven og 3-staven etter hverandre, blir de like lange som 10-staven.
• Perlesnor: en snor med perler i grupper på fem eller ti, ofte i to farger, slik at barna ser tallene uten å telle hver eneste perle.
• Brikker og eggekartonger: til å telle, sortere og lage like store grupper. Noen klasser bruker også en tierramme, en ramme med to rader på fem ruter. Legger barnet 8 brikker i den, ser det med en gang at det mangler 2 på ti.

Konkretene er ikke forbeholdt de minste. Også på mellomtrinnet henter læreren dem fram når klassen begynner på noe nytt, for eksempel brøk på 5. trinn. At barnet går tilbake til klossene, er ikke et tegn på at det henger etter.

Tiervenner, tierovergang og dobling

På 1. og 2. trinn kommer noen ord tilbake igjen og igjen. Tiervenner er to tall som blir 10 til sammen, som 7 og 3 eller 6 og 4. Tallvenner er det samme for andre tall, for eksempel tallvenner til 20 som 13 og 7. Fra ett tallpar får barna fire regnestykker: 7 + 3 = 10, 3 + 7 = 10, 10 − 7 = 3 og 10 − 3 = 7. Slik ser de at pluss og minus hører sammen.

Tierovergang er det skolen kaller regnestykker som går forbi ti. Barna lærer å fylle opp tieren først: 8 + 6 er 8 + 2 + 4, altså 14. 8 trenger 2 for å bli 10, og da er det 4 igjen av 6-tallet. I minusstykker går det baklengs: 15 − 7 er 15 − 5 − 2, altså 8. Det er tiervennene som gjør jobben.

Dobling og halvering står i læreplanens mål for 3. trinn, men mange barn bruker dobling lenge før. Når barnet kan doblingene (6 + 6, 7 + 7 og så videre), går nesten-doblinger fort: 6 + 7 = 6 + 6 + 1 = 13. Senere hjelper doblingen i gangestykker: 4 · 8 er det dobbelte av 2 · 8, altså 16 + 16 = 32. Mer om tallvennene finner du i tiervenner og tallvenner til 20.

Den tomme tallinjen og oppdeling

Fra 1. trinn teller barna framover og bakover på en tallinje. Senere bruker de en tom tallinje: en strek der barnet skriver inn de tallene det trenger, og ingen andre. For å regne ut 63 − 28 kan barnet telle oppover fra 28: 2 opp til 30, så 30 opp til 60 og til slutt 3 opp til 63. Det blir 2 + 30 + 3 = 35, så 63 − 28 = 35.

Den andre store strategien er oppdeling: barnet deler tallene i tiere og enere. 47 + 35 blir 40 + 30 = 70 og 7 + 5 = 12, til sammen 82. Det er hoderegning, men det er også tanken bak hver eneste oppstilling som kommer senere. Flere knep finner du i strategier for hoderegning.

Oppstilling: pluss og minus på papiret

Når tallene blir store, lærer barna å sette opp stykket, eller regne med oppstilling, som det heter på skolen. Mange skoler tar det på 3. trinn, noen tidligere og noen senere. Tallene skrives under hverandre: enere under enere, tiere under tiere og hundrere under hundrere. Barnet begynner alltid til høyre, med enerne.

Pluss med minnetall. For 456 + 278 sier barnet: «6 pluss 8 er 14. Jeg skriver 4 og har 1 i minne. 5 pluss 7 er 12, pluss 1 i minne er 13. Jeg skriver 3 og har 1 i minne. 4 pluss 2 er 6, pluss 1 er 7.» Svaret er 734. Det lille tallet over neste kolonne er minnetallet: ti enere som er blitt til én tier, eller ti tiere som er blitt til én hundrer. Lærte du å kalle det «mente», er det det samme.

Minus med veksling. For 632 − 275 er enerne 2 − 5, og det går ikke. Da veksler barnet en tier til ti enere, akkurat som når du veksler en tikroning i ti kronestykker: 3-tallet strykes over og blir 2, og enerne blir 12. 12 − 5 = 7. I tierne går heller ikke 2 − 7, så barnet veksler en hundrer til ti tiere: 6-tallet blir 5, og tierne blir 12. 12 − 7 = 5. Til slutt er 5 − 2 = 3. Svaret er 357.

Mange voksne lærte å si «låne», og mange barn sier det fortsatt. På skolen hører barnet ofte «veksle» i stedet, fordi ingenting blir lånt og betalt tilbake: én tier blir virkelig byttet i ti enere. Bøkene skriver også vekslingen litt ulikt, så se hvordan det gjøres i barnets bok.

Gangetabellen og gange med oppstilling

I læreplanen kommer multiplikasjon inn i målene for 3. trinn, og barna begynner med å telle og lage grupper: 3 · 4 er 3 grupper med 4, altså 4 + 4 + 4 = 12. Vi leser det «tre ganger fire er tolv». I norsk skole skrives gangetegnet som en hevet prikk, mens kalkulatoren og appene våre ofte viser ×. Det betyr det samme. Den lille gangetabellen, fra 1 · 1 til 10 · 10, bygges opp gradvis, og mange skoler har som mål at den sitter innen utgangen av 4. trinn. Ideer til øving finner du i øv på gangetabellen.

Med større tall settes stykket opp. På mange skoler skrives gangestykket på én linje, med delsvarene under. Når barnet ganger med et ensifret tall, for eksempel 152 · 4, sier det: «4 ganger 2 er 8. 4 ganger 5 er 20. Jeg skriver 0 og har 2 i minne. 4 ganger 1 er 4, pluss 2 er 6.» Det blir 608. Med et tosifret tall blir det to gangestykker. For 152 · 24 regner barnet først 152 · 4 = 608. Så kommer 152 · 2, men totallet i 24 betyr 2 tiere, så det er egentlig 152 · 20 = 3040. Til slutt legges delsvarene sammen: 608 + 3040 = 3648.

Dele med oppstilling

Også i divisjon kommer strategiene først. Deletegnet er et kolon, og 12 : 4 = 3 leses «tolv delt på fire er tre». Læreplanen for 4. trinn skiller mellom to slags deling. Delingsdivisjon er å dele noe i like store deler: et tau på 12 m delt i 4 like lange biter gir biter på 3 m, 12 : 4 = 3. Målingsdivisjon er å finne ut hvor mange ganger noe går opp: hvor mange biter på 3 m får du av 12 m? 12 : 3 = 4. Barna deler også ved å halvere (84 : 4 er halvparten av halvparten: 84, 42, 21) og ved å gange baklengs: 12 : 3 = 4 fordi 3 · 4 = 12.

Senere lærer barna divisjon med oppstilling. Stykket skrives på én linje, og utregningen står under tallet som skal deles. For 745 : 5 sier barnet: «7 delt på 5 er 1. 1 ganger 5 er 5, og 7 minus 5 er 2. Jeg flytter ned 4. 24 delt på 5 er 4, 4 ganger 5 er 20, og 24 minus 20 er 4. Jeg flytter ned 5. 45 delt på 5 er 9, 9 ganger 5 er 45, og 45 minus 45 er 0.»

Svaret er 149, og barnet kan kontrollere ved å gange tilbake: 5 · 149 = 745. Blir det noe igjen til slutt, kalles det rest: 747 : 5 = 149 rest 2. Når det ikke blir noen rest, sier vi at divisjonen går opp. Hvor mye av utregningen barna skriver ned, varierer fra bok til bok.

Strimmelmodellen

I noen klasser tegner barna en strimmelmodell for å forstå en tekstoppgave: like store rektangler, «strimler», som viser hva vi vet og hva vi leter etter. Den er særlig nyttig når en oppgave virker forvirrende i ord.

Hvorfor undervises det slik?

• Forståelse først, så fart. Oppstillingen er målet barna jobber mot, ikke startpunktet. Et barn som forstår hvorfor veksling virker, roter seg mye sjeldnere bort enn et barn som har pugget stegene. Og når tiervennene og gangetabellen sitter, blir det plass i hodet til selve problemet.
• Flere veier til samme svar. Barna skal kunne velge en strategi som passer tallene: 1003 − 996 går fortere ved å telle oppover enn med oppstilling.
• Å forklare hører med. Barna skal kunne fortelle hvordan de tenkte, og lytte til hvordan andre tenkte. Det er slik de oppdager at det finnes flere gode måter.
• Skjermen er ikke hovedsaken. For 1.–4. trinn sier læreplanen at bruken av digitale enheter skal være «særskilt varsom og ikke dominere undervisningen». En app kan være en hyggelig ekstra, men konkreter, tegning og samtale kommer først.

Raske svar

Lær mer